2011.06.02
Shakespeares Hamlet forsøker verken å stille seg foran eller under sitt forelegg. Den plasserer seg ved siden av det, og vil gjerne diskutere. Slik sett er utgivelsen en ubetinget suksess.

Tittel: Shakespeares Hamlet

Tekst: Oskar K.
Illustrasjon: Dorthe Karrebæk

Illustrert verdenslitteratur
Tittel: Shakespeares Hamlet
Tekst: Oskar K.
Illustrasjoner: Dorthe Karrebæk
Oversettelse: Bjørn Alex Herrman
109 sider
ISBN 978-82-0233-692-9
Cappelen Damm 2011

Anmeldt av Marius Emanuelsen

HAMLET UTEN STØTTEHJUL

Frisk dansk nysatsning på illustrert verdenslitteratur som ikke er redd for å problematisere.

Den fortapte sjanger vender hjem
De illustrerte klassikerne er tilbake! Danskene har nemlig børstet støvet av den noe problematiske sjangeren og lanserer Shakespeares Hamlet som første klassiker ut. Valget har noe selvinnlysende over seg: ikke bare er Hamlet det mest sentrale verket i det mest sentrale forfatterskapet i den vestlige kanon. Hamlet er også, for danskene, lokalt farget, i og med at handlingen jo foregår på Helsingør slott. Og la det være sagt, Shakespeares Hamlet er blitt en riktig lekker utgivelse, påkostet og flott, med en rekke praktfulle illustrasjoner signert Dorthe Karrebæk, som virkelig har slått seg løs. Disse illustrasjonene, burleske, humoristiske, presise, og med et vell av referanser til kunsthistorien, er i seg selv grunn god nok til å utgi denne boka, også på norsk.

Og da er det kanskje at man husker at jeg innledningsvis nevnte at sjangeren ”illustrerte klassikere” – eller mer presist ”illustrert verdenslitteratur” (men det er et gammeldags, vestligorientert verdenslitteraturbegrep, dette, et som ikke virker nevneverdig påvirket av den renovasjonsprosessen som har foregått ved universitetene de to siste tiårene) – var ”noe problematisk”? Illustrasjoner er jo ikke noe problem i seg selv. Barnelitteratursjangrene er fulle av dem. Problemet oppstår først når illustrasjonene kobles til verdenslitteraturen (eller klassikerne), for da er det som regel snurping på gang, eller verre. Bildene kommer som regel i stedet for noe annet. Ikke for dét; mange av mine første møter med verdenslitteraturen, med den store litteraturen, foregikk i billige, kulørte hefter med ganske grimme tegninger av kjekke helter, enten det var snakk om en Robinson Crusoe, en Kaptein Nemo eller en Oliver Twist. Jeg elsket dem. Og nettopp disse utgivelsene ga meg pågangsmot nok til å tore å bevege meg over i voksenavdelingen på biblioteket i relativt ung alder. Jeg hadde jo allerede lest en god del av disse voksenbøkene. Da kunne det vel ikke være noen sak, sånn egentlig?

Så de illustrerte klassikerne har sin misjon, slik også snurpede, sensurerte og tilrettelagte versjoner av egnede voksenbøker har sin misjon. Får de ungene på kroken, rettferdiggjør målet midlene. De blir en slags voksenlitteraturens støttehjul. Voksne blir vi likevel tidsnok. Men selvsagt er det mye som går tapt i slike versjoneringer: ikke minst vold, sex, rasisme og endeløse landskapsbeskrivelser. Når man programmatisk kutter vekk alt som er vanskelig og forenkler replikker og relasjoner, kort sagt alt som er interessant, kan man som regel ikke håpe på å sitte igjen med stort mer enn en ganske spennende historie med samme navn som i et stykke berømt litteratur. Dermed aktualiseres spørsmålet om målgruppe. Hvem er disse tekstene for? Hvem ble de opprinnelig skrevet for? Hvordan foregår oversettelsen fra en kultur til en annen? Hvem vil forlaget nå? Hva håper de å oppnå med det? Og så videre.

Formidling og fortolkning
Som nevnt: Illustrasjonene i Shakespeares Hamlet holder, og vel så det. Om noe, forsøker Karrebæks bilder heller å understreke tekstens råskap enn å glatte over den. Her er et mangfold av nakne kropper, samleier, barnefødsler, og generelt masse blod og rødtoner. Dette er flott, for Hamlet er en brutal tekst på mange måter, men grepet tydeliggjør også at denne utgivelsen neppe er ment for de aller yngste ungdommene. Det trenger den heller ikke være, for Karrebæks bilder tydeliggjør også at denne omgangen av ”illustrert verdenslitteratur” skiller seg fra tidligere versjoner ved at den kanskje ikke først og fremst er ute etter å formidle noe potensielt vanskelig så enkelt som mulig. Dette er et kunstprosjekt like mye som et formidlingsprosjekt.

Likevel finner man nødvendigvis forenklinger også her, de ligger bare på et litt annet plan. For Karrebæk er ikke tilfreds med å skulle illustrere, hun vil også fortolke. Mye av tekstens styrke ligger i denne tolkningsviljen, som gjør at Shakespeares Hamlet fremstår som alt annet enn tam og retningsløs. Men samtidig kan man også stille spørsmål ved hvor heldige noen av disse tolkningene egentlig er. For å ta et eksempel, fremstiller Karrebæk Hamlet selv som en splittet skikkelse. I normalmodus er han noe i nærheten av den evige student: bebrillet, spinkel, iført svart jeans og svart t-skjorte, kraftløs og kontemplerende. Hvorfor er han ellers ikke blant dem som bærer kiste på side 16? I galskapen, derimot, står han frem uten briller, men med pinnsvinhår (ikke helt ulikt den onde onkelens piggete sveis) og noe i nærheten av en snute. En slik dualistisk løsning får effektivt frem det skuespillaktige ved Hamlets galskap, og antyder samtidig at han spiller ut noe av seg selv som det ikke til vanlig er plass til gjennom galskapen. Men samtidig undergraves vel også den uvissheten som preger dramaet. For noe av det spesielle med Hamlet er jo at publikum aldri helt kan vite hvor gal Hamlet er, og når han er det. Hva er spill og hva er ekte? Langt på vei forsøker Karrebæk å løse dette problemet for oss. Noe liknende skjer på side 15, der teksten opplyser om at ”EN ETTERMIDDAG da Kong Hamlet sover fredelig i slottshagen, fortelles det at han blir bitt av en slange og dør av giften.” Greit nok. Men på illustrasjonen under, ser vi at slangen er et menneske, gjenkjennelig som kongens bror, Claudius, og han biter slett ikke kongen, men heller derimot gift i øret hans. Dette er det selvsagt full dekning for i teksten, men samtidig undergraver illustrasjonen effektivt det spenningsmomentet som knytter seg til hvorvidt spøkelset (som er den som senere forteller Hamlet om denne udåden) faktisk snakker sant eller ikke. I K. og Karrebæks versjon får vi kanskje litt for ofte svaret i illustrasjonene, der teksten er tvetydig.

Glitrende oversettelse
Men teksten, da? Holder den? Vel, den er ikke så hakkandes verst, den heller, faktisk. Oskar K., som har stått for den danske versjonen, veksler mellom å gjengi hele scener fra skuespillet i noe forenklet form og ren gjenfortelling av handlingen i presens. Ikke alt fungerer like bra, men det beste fungerer utmerket. Jeg har ikke fått konsultert den danske utgaven, men Cappelen Damm skal uansett berømmes for å ha hentet inn den rutinerte Shakespeare-oversetteren Bjørn Alex Herrman til å gjøre den norske versjonen av danskenes tekstutvalg, og jeg får inntrykk av at han i dialogpartiene, gjengitt på vers, har gått rett til Shakespeares originaltekster heller enn å følge den danske versjonen. Dermed holder ganske store deler av denne utgivelsen et høyt språklig nivå, fullt sammenlignbart med det en kan finne i andre norske oversettelser av stykket. Selv om de er kuttet i og tilrettelagt, føles de sceniske dialogpartiene – både på vers i prosa – faktisk som Shakespeare. Og det er langt mer enn man kunne håpe på i en utgivelse som denne.

Gjenfortelling, distanse, perspektiv
Jeg stiller meg litt mer skeptisk til de mange mer gjenfortellende partiene, som ikke alltid er klargjørende, og som ofte mangler både spenning og egentyngde. Hamlet slik vi kjenner det, er et ualminnelig langt skuespill, og enhver versjon må kappe seg noen snarveier gjennom denne jungelen av en tekst. Men noen ganger går det nok litt fort i svingene, ikke alle løsninger er like elegante, og jeg forestiller meg at det for en fersking tidvis kan være vrient å se sammenhengen i det som gjenfortelles, eller i hvert fall å engasjere seg i det. Distansen til det som refereres blir noen ganger i overkant stor. Og dette momentet understrekes av at det man kanskje kunne kalle dramaets perspektivbruk, svekkes radikalt.

I dramatekster kan man jo knapt snakke om perspektiv, som jo er et begrep som først og fremst er knyttet til prosafiksjon: hvem ser hva, og når? Dramateksten opererer med en flatere struktur, der vi først og fremst får tilgang til personenes replikker, og må trekke slutninger om blikk og indre sjelsliv på bakgrunn av dem. Like fullt er nettopp Hamlet berømt for at hovedpersonens perspektiv, hans forsøk på å forstå den omskiftelige verden han befinner seg i og sin rolle i den, blir stykkets kanskje viktigste tema. Teknisk sett oppnår Shakespeare dette ved hjelp av monologer. Hamlet snakker til seg selv, men samtidig snakker han til oss, og selv om vi ikke alltid skjønner hva han sier eller mener, føles det som om det opprettes en spesiell relasjon mellom publikum/leser og hovedpersonen. Og hvis noe forsvinner i Oskar K. og Dorte Karrebæks versjon av denne klassikeren, er det nok nettopp denne intimiteten, som erstattes med et mangfold av perspektiver. For det første, fortellerperspektivet, for det andre, de dramatiske dialogene (satt opp som i et skuespill), og for det tredje, illustrasjonene, som ikke bare kombinerer en moderne motivkrets med mer tidlig-moderne innslag, men som også har en dialog på gang med hele kunsthistorien så vel som med Hamlet. Karrebæks blikk på Hamlet er påfallende utvendig og objektiverende. Han blir aldri noen person vi kan identifisere oss med eller engasjere oss i – hans blikk blir aldri vårt, og vi oppfordres knapt nok til å prøve å tilegne oss hans blikk heller. Resultatet blir en oppsplitting i likestilte elementer som sammen viser til et manglende sentrum. Teksten illustrerer Hamlet Illutrasjonene illustrerer illustrasjonen. Eller omvendt.

Verden er således gått av ledd, igjen. Og det passer jo på en måte fint, for Hamlet sin verden er jo nettopp en verden der sentrum har forsvunnet og går igjen som spøkelse. Men samtidig er det her jeg lurer på hvilken rolle Shakespeares Hamlet kommer til å fylle som formidler av den teksten den er en versjon av. Den er en sterk opplevelse i seg selv, men samtidig har jeg vanskelig for å se at noen som ikke kjenner sin Hamlet fra før av kommer til å kunne bruke den som orienteringspunkt. Snarere ser jeg for meg at den kan bli nyttig som en slags huskeliste og diskusjonsåpner for den som allerede har prøvd seg på Hamlet på egen hånd – enten som bok, film eller skuespill, og som trenger hjelp til å rydde opp i inntrykkene. For jeg vil tippe at de fleste som er i stand til å lese denne relativt avanserte utgaven også vil være kapable til å lese Hamlet i norsk oversettelse, altså som ”voksenbok.” For dette er mer en intensivering av enkelte elementer i originalteksten enn en egentlig forenkling. Shakespeares Hamlet krever en god del leserkompetanse, og jeg innbiller meg at en Hamlet-debutant vil oppleve denne utgivelsen som fascinerende, men forvirrende. Og det er jo ikke så verst bare det. Shakespeares Hamlet forsøker verken å stille seg foran eller under sitt forelegg. Den plasserer seg ved siden av det, og vil gjerne diskutere. Slik sett er utgivelsen en ubetinget suksess.